Revulen

Andre paring ble gjennomført omtrent som den første, men denne gangen gav Ollie seg litt ekstra god tid! Det koselige var at det virket som om Ollie og Tuva likte hverandre, og Jos, Ollies eier kunne bekrefte at Ollie var mye mer interessert i Tuva enn i tidligere “damer” han har truffet!

Så var vår viktigste oppgave på bobilturen gjennomført og vi kunne sette kursen hjemover. På veien tok vi en stopp hos Jill og Lasse, Åbyfjordens kennel. Det er alltid hyggelig å komme dit på besøk, og denne gangen var det ekstra koselig.
Evita (en av Åbyfjordens 3 barbeter) hadde fått 9 valper som nå var litt over 3 uker gamle – og en av tispene der vil havne her hos oss!
Det gleder vi oss veldig til.
Det var jo alt for tidlig å se hvilken valp som vil havne her, men hvis vi får en valp som er like fin som Tuva, og med masse energi og arbeidsvilje så skal vi være meget fornøyd!
Det var ikke planlagt at vi skulle få en valp kort tid før et evnt eget kull, men noen ganger kan det skje. Tuva var jo, som alle vet, alt for treg med å få løpetid, mens Evita fikk løpetid alt for tidlig, og dermed fikk hun valper over et halvt år før den opprinnelige planen.

Det er nå straks 3 uker siden paring, og jeg synes jeg ser små tegn på at noe er på gang. Pattene hennes har utviklet seg, og hun er mye mer kosete og rolig enn vanlig. Neste uke tar vi oss en tur til dyrlegen for en ultralyd – da bør vi få bekreftelse på om hun er drektig eller ikke……..Jill, og noen av hundeneEn av disse kommer snart hit…..Fire barbeter, en havanais, en lagotto, en pumi og en kromfortlender samlet!

Mandag morgen var vi atter hos veterinæren og fikk tatt en ny blodprøve. Denne gangen var den steget noe, men fortsatt for lavt til at det var noen eggløsning på gang. Vi fikk beskjed om å komme tilbake på onsdag…..I mellomtiden gikk vi på turer i skogen og koste oss. Onsdag – ny test, denne gangen med høyere tall og vi regnet med at det kunne bli paring på torsdag.
For å være på den aller tryggeste siden tok vi en ny test torsdag morgen, og da var tallet så høyt at det var bare å ringe Jos, og få ham og Ollie til å komme så fort som mulig.
Jos hadde bestilt hjelp fra en såkalt “dekmeester” som tok på seg oppgaven i å bistå som støtte og medhjelper under akten.
Dekmeesteren fortale at han hadde drevet med paring i 35 år, de siste 8 årene som profesjonell. Det kom folk fra alle land i Europa for å få hans assistanse!

Ollie har vært med på bedekning 4 ganger tidligere, så han var ganske dreven! Han beilet Tuva svært så elegant, noe Tuva fant uimotståelig og lot seg villig undersøkes både foran og bak!!

Etter en runde med kurtise bar det inn på “handlingsrommet” der dekmeesteren hadde alt klart. Så etter kort tid var Ollie på plass – og ting gikk som de skulle.

Etter endt økt ble det tid for litt prat for oss mennesker, og litt tid for hundene å hygge seg sammen.

I morgen skal vi gjenta den samme prosedyren – og så får vi bare vente og se hva som blir resultatet om et par måneder……

Ollie og eierne Jos, sammen med dekmeester TonOllie – her får han øye på TuvaOg her skjønner han hva som skal skje……Tuva var svært så villig til å la seg “undersøkes”Godt i gang med sakene…..Ollie – fornøyd med innsatsen….

Vi satte oss i bobilen på mandag. De to siste dagene før vi dro avgårde pakket vi det vi trengte i bobilen, og det ble det mye gåing mellom bobilen og huset. Hundene startet med å fotfølge oss, men etterhvert ble det til at de la seg i eller rett utenfor bilen…..bare for å gjøre det klart for oss at de også hadde planer om å bli med på tur!
Tirsdag morgen tok vi båten fra Larvik til Hirtshals – den tok 4 timer og hundene lå i bilen under overfarten. Det tok de med knusende ro. Etter en kort tissepause på første og beste rasteplass kjørte vi gjennom Danmark og rett over grensen til Tyskland. Der fant vi oss en bobilplass på en liten gård hvor vi overnattet. Neste dag dro vi videre på de tyske motorveiene. Vi ligger stort sett i filen til lastebilene, så det går ikke akkurat superraskt nedover, men da vi nærmet oss Bremen var det veiarbeider og vi gikk i sneglefart i over en time. Men pytt, pytt, vi er jo på ferie. Været har vært sånn passe, masse regnbyger og gråvær og rundt 17 grader, omtrent som vi har hatt det hjemme den siste tiden.
Rett før grensen til Nederland fant vi ut at vi hadde kjørt langt nok, så vi fant en stille og rolig campingplass ved en liten innsjø hvor vi overnattet. Hundene fikk seg en tur rundt sjøen både om kvelden og neste morgen før avreise. De er jo ikke så vant til å gå turer i flexibånd, men etter kort tid fant de ut hvor “grensen” gikk og dermed hadde de litt mer frihet til å snuse rundt, og vi slapp å få to meter lange armer!
Hannhundeieren har bestilt hjelp fra en såkalt “dekmeister”, en profesjonell “parringsmedhjelper” som skal ta ansvaret for Ollie under parringsakten. Han bor i Nunspeet så det er her vi nå har funnet en base under oppholdet. Vi bor nå på en bobilplass på et gårdsbruk med melkeproduksjon. Kyrne går rundt på beitene rundt bilen – og hele området har en eim av gård! – noe jeg synes er hyggelig.
I formiddag var vi på besøk hos den lokale dyreklinikken. Det ble tatt en blodprøve av Tuva og etter 1 1/2 time fikk vi resultatet. Progesteronnivået var fortsatt lavt (ikke overraskende) og vi skal tilbake på mandag for å ta en ny prøve. Da er jeg mer optimistisk på at tiden begynner å nærme seg parring.
I mellomtiden skal vi være turister i nærområdet, gå turer i skogen med hundene og bare ha ferie!

Endelig har Tuva fått løpetid. Det har tatt sin tid, minst 1 mnd lengre enn jeg hadde tenkt, men slik er det vel noen ganger!
Nå er vi i ferd med å gjøre klar bobilen – hundene skjønner at noe er på gang, så de fotfølger oss hele tiden.
Den beste plasseringen er i eller rett utenfor bobilen……på den måten prøver de å si at vi ikke må reise uten dem!

Vi drar herfra på mandag, og har tenkt å bruke noen dager på turen ned til Nederland, og Ollie – hannhunden!

Vel fremme tar vi kontakt med veterinær slik at vi kan ta progesteronprøve for å få så god oversikt over eggløsningen som mulig. Jeg har ikke gjort dette før, men siden det er så langt å reise og jeg ikke har noen erfaring med hvor lang tid Tuva trenger før eggløsning så føler jeg at det er verd pengene.

Nå får vi bare krysse fingrene for at Tuva og Ollie finner tonen, og at det blir en vellykket parring.

Oppdatering følger…..

Hvem skulle vel tenke seg at det skulle bli juli – og vi er fortsatt “løpetidfast”!
Det er nå 8 måneder siden Tuva hadde løpetid sist, og hun har så langt vært ganske så regelmessig. Ida hadde et kull i fjor og derfor fikk hun løpetid senere enn vanlig. Hun og Emma fikk løpetid i desember, og derfor kan vi regne med at de kanskje får ny løpetid i løpet av juli – og det er kanskje det Tuva venter på! Hva vet jeg…

Det er uansett ikke noe annet å gjøre enn å vente, og smøre seg med tålmodighet. Kanskje blir det julevalper i stedet for høstvalper i år?

I mellomtiden koser vi oss med trening og atter trening, turer i skogen og svømming i Glomma.
Emma har jo ikke vært særlig glad i apportering, men nå har vi jobbet så lenge med det at hun henter sin lille apportbukk uten protester – hun ser faktisk ut til å like oppgaven. Vi har også så vidt begynt å trene henne til å hente gjenstander vi har lagt ut i høyt gress. Det begynner også å fungere, med hjelp av mye ros og godbiter.
Tuva trenes i lydighet, felt og spor. Hun plages litt av varmen, men synes det er så gøy å gjøre slike oppgaver at hun prøver så godt hun kan.
Når vi etter endt økt kan gå ned i Glomma og kaste ut vannlekene hennes så er lykken fullkommen!
Jeg vil selvsagt skrive her når vi ikke lenger er “løpetidsfast” – og jeg håper det skjer om ikke så alt for lenge…..
Tuva og hennes venninne Bimse (7 mnd gml “jakt” golden retriver). De er begge like entusiastiske vannhunder…..Tuva koser seg……og kan bade i timesvis hvis hun får muligheten…..

Her skjer det lite på Tuva-fronten! Hun har fortsatt ikke vist tegn til løpetid, men vi kan jo ikke gjøre noe annet enn å smøre oss med tålmodighet. Det verste er egentlig at det er vanskelig å planlegge ting. Det er mange aktiviteter igang nå når vår og sommer er her, både på hundefronten, og her hjemme i hage og drivhus.
Jeg er aktivt med på mange ting som skjer i hundeklubben, men må alltid si ja til å delta med et forbehold om at vi reiser avgårde når Tuva får løpetid.
Jeg har bl.a. vært med og avholdt to valpekurs etter jul. Det er veldig lærerikt og interessant å forsøke gi gode råd til nybakte valpeeiere…., og veldig morsomt når man ser fremgangen.
Som skrevet i forrige innlegg så har Tuva og jeg trent til sporkonkurranse i klasse C. Selvsagt var det veldig varmt den ettermiddagen!!
Vi startet med å gå et 600 meter spor hvor det var lagt ut seks må pinner. Det begynner med at vi må foreta et såkalt sporoppsøk. Det vil si at sporet går ca 30 meter unna der vi starter, og Tuva må selv gå fremover og prøve å finne ut hvor sporet går. Når hun finner sporet må hun bestemme seg for om sporleggeren har gått til venstre eller høyre…..
Tuva gikk rett ut og fant sporet uten nøling – eneste problemet var at hun gikk såkalt bakspor, dvs feil retning. Dommeren gir da beskjed om at vi har gått feil vei, og så er det bare å snu og gå andre veien. Etter ca 100 meter ligger første pinne. Tuva markerte at det lå en pinne der, og lette iherdig. Etter hvert begynte jeg å lete også, men pinnen var søkk borte. Det hender at hvis hunden tråkker direkte på pinnen så forsvinner den langt ned i mosen – og blir borte. Siden vi har begrenset med tid på å gå hele sporet så besluttet jeg å gå videre, og tape den første pinnen – litt ergelig!
Så fant Tuva pinne nr 3 og 4, men nr 5 misset hun på. Siste pinnen ligger alltid 8-10 meter før man kommer til slutten, så den fant vi greit.
Etter at sporet var gjennomført dro vi videre til “feltet”. Det er et område på 20×50 meter i skogen som er tråkket opp på kryss og tvers av mennesker og aller helst en hund også. Deretter legges det ut 4 gjenstander, som kan være mye rart; plastbokser, hansker, luer, neglbørster, gamle lommebøker osv.
Tuva bruker å være ganske god på å finne gjenstander, men denne gangen oppførte hun seg litt rart. Det virket som om hun synes det var litt ekkelt at det var så mange tilskuere som så på, samtidig som det var varmt. Hun løp forsiktig ut, og etter en del leting fant hun en gjenstand. Deretter løp hun en del, også i nærheten av gjenstander som var utlagt, men hun tok dem ikke med seg. Enden på via ble at etter våre tilmålte 4 minutter kun hadde en gjenstand å vise til!
Heldigvis synes dommeren at hun hadde vist tilstrekkelig løpsvillighet og søksvillighet slik at hun fikk godkjent!
Etter at feltet var ferdig dro vi til klubbhuset for å delta på lydighetsdelen av konkurransen. Der oppførte Tuva seg også litt annerledes enn normalt. Hun var mindre konsentrert, og tullet litt mer enn hun normalt pleier. Litt har nok med at hun merker at jeg er litt nervøs, men det forklarer ikke alt tror jeg!
Resultatet ble uansett at vi fikk bestått i klasse C, som jo var målet med denne konkurransen. Vi var bare 4.5 poeng fra opprykk i lydighetsdelen, men nesten 30 poeng unna i spesialøvelsene. Totalt fikk vi 471,5 poeng (trengte 323 poeng for å få godkjent, og for å få opprykk til klasse B ville vi trengt 520 poeng)
Med litt mindre nervøsitet fra min side, og litt mer konsentrasjon fra Tuva sin side så skal vi klare å få opprykk til klasse B etterhvert!

På onsdag var Ida med på agilitytrening. Klubben skal ha uoffisielt agilitystevne neste uke og da tenkte jeg at vi kunne delta der – bare for moro skyld……

Ellers trener jeg Emma på apportering. Hun er jo veldig glad i å bære ting, løpe etter baller og “drepe” leker, men veldig lite villig til å hente ting og avlevere på kommando. Vi trener og trener og ser litt fremgang, men det er en stor tålmodighetspøve for oss begge to! Ellers er hun imponerende flink til å gå spor, og lydigheten begynner også å bli bedre.

Nå krysser vi bare fingrene for at Tuva får løpetid slik at vi kommer i gang!!

Tuva i feltarbeid!Vi kom på 3. plass i konkurransen
Bading i Glomma sammen med Bimse, en jakt golden retriver – venninne! Ikke noe å si på iver og innsats her!!

I skrivende stund går vi bare rundt og venter på at Tuva skal få løpetid…… Det tar sin tid! Hun viser ingen tegn til at tiden nærmer seg – det er vel gjerne slik at når man går rundt og venter så går tiden uendelig sakte….
Ollie, og eieren Jos er klare, alle papirene og vaksinasjonene er i orden, bobilen har fått sommerdekk på, og er nesten ferdig preparert til turen, Tuva er nyfrisert; håndklippet med saks etter beste evne….så nå må vi bare smøre oss med tålmodighet.

Emma har vært på sin første utstilling. Vi tok en tur til Letohallen for vår debut. Heldigvis kom vi dit i relativt god tid før hun skulle i ringen, for alt bråket, mennesker og hunder ble litt i meste laget for henne. Halen hang mellom beina – og samlet opp alt som var av støv og hybelkaniner..
Vi prøvde å la henne få tid til å absorbere alle inntrykkene, leke litt med ball, og bare sitte rolig på fanget og titte på omgivelsene. Etter hvert tødde hun litt opp – og halen kom på plass igjen!
Det var en annen unghundtispe som stilte sammen med Emma, totalt var det syv Havanesere som ble stilt – samtlige fikk Very Good! Det var en ganske streng dommer fra Italia som ikke fant noen Exc-kandidater denne dagen, selv om en av de voksne tispene hadde fått Ecx og Cert helgen før!

Emma fikk tilbakemelding på at hun var for spe og lite utviklet ennå. Hun har også en buet ryggrad – noe som til og med jeg kan se, så det kom ikke som en bombe….Lyspunktet var at vi slo den andre tispen som stilte i samme klasse som oss!

Jeg kommer til å se tiden an, og venter nok til vinteren før jeg stiller henne ut igjen. Da får vi håpe at hun har utviklet seg videre i kroppen, og at hun retter seg opp. Vi stiller jo henne ut bare for moro skyld, og for å få en bedømmelse på hvordan hun er sammenlignet med andre Havanesere.

Tuva og jeg trener nå mot sporkonkurranse den 23. mai. Vi vet jo ikke om vi er hjemme da eller om vi er avsted for å parre, men det er kjekt å ha et mål å jobbe mot. Det blir vår debut i klasse C, og målet er å få godkjent i denne klassen.
Vi har fortsatt en god del pirk å rette opp i lydigheten – og så får vi håpe at det ikke blir for varmt vær denne dagen, da bruker iveren i feltsøk å dabbe litt av!

Jeg kommer tilbake med nytt innlegg med en gang vi ser at Tuva får løpetid. I mellomtiden får vi bare håpe på at våren snart kommer, brrrr,….

Mens vi venter på å reise kan vi jo ha det litt gøy!!Skrekkblandet fryd – Emma på sin første utstilling….
Litt glede har vi hatt av vårt kurs i utstillingsteknikk….Streng dommer!

Siden sist har jeg operert håndleddet – og gått med gips i seks uker. Den ble fjernet i midten av mars, og nå er jeg i gang med opptreningen av hånden. Beina inne i armen ble skåret over i det gamle bruddet fra to år tilbake da jeg knakk dem, og er ennå ikke helt ferdig grodd. Dermed må jeg være forsiktig med å bære for tungt ennå, noe som ikke alltid er så enkelt å huske på!

Hundene bar preg av at jeg ikke har kunnet bruke venstre hånden (jeg er kjeivhendt). Alle hadde en del floker i pelsen, og trengte en pelstrim! I perioden etter at gipsen ble fjernet har vi tatt “økter” med børsting og kamming flere ganger i uken – det er helt klart mye smartere å gjøre det ofte enn å ta slike skippertak som det ble nå!

Emma og jeg har vært på utstillingskurs. Det var et helgekurs – og veldig lærerikt og nyttig. Det virket som om Emma synes det var morsomt å løpe rundt i ringen, og få så mye oppmerksomhet!
Påskeaften og siste helgen i april skal hun på utstilling. Da får vi håpe at vi kan bruke det vi lærte på kurset.

Snøen er i ferd med å bli borte i skogen rundt oss, så de siste helgene har Tuva, Emma og jeg trent spor og felt sammen med et par venninner som er like ivrig som oss…..Emma er ikke så god på å apportere, så hun er kun med på sportreningen. Der er hun til gjengjeld veldig ivrig og flink, og mestrer lange og til dels krevende spor med glød og innsats.
Tuva, derimot synes både felt og spor er morsomt, og hun jobber veldig bra. Denne helgen skal hun og jeg på et helgekurs i spor, og jeg håper vi lærer enda mer – begge to!

Jeg har begynt å trene Emma i lydighet. Målet er å kunne ta appellmerket i løpet av høsten. Vi har også så vidt begynt å trene apportering med henne, noe hun foreløpig ikke synes er så veldig morsomt!

Ida er ikke så opptatt av spor og felt, men hun blir gjerne med på en runde med lydighet, og bidrar som hjelper på å tråkke felt, ligge i fellesdekk med andre hunder og bare være med på tur!

Svein Erik skal på helgekurs med Emma for å lære agility – der blir Ida med også i tilfelle Emma blir sliten. Ida synes agility er morsomt, hun kan alle øvelsene, men bruker den tiden hun synes er nødvendig……

Jeg har også deltatt som hjelpeinstruktør på et nytt valpekurs – det er både interessant og lærerikt. Alle eiere og hunder er så forskjellige, og har ulike utgangspunkt og forutsetninger.

Nå er det snart påske. Vi har ingen store planer annet enn utstilling og trening av hundene, og så håper vi på godt og varmt vær – kanskje blir det litt jobbing i hagen også

Sportrening med Tuva

Utstillingskurs med Emma……

Godt nytt år.
Her har det vært en snøfattig jul og januar. Stort sett har vi hatt brodder på skoene når vi har vært på tur med hundene. Til slutt gikk vi til anskaffelse av piggsko for å unngå brukne bein! Is og glatte forhold kombinert med lave utetemperaturer har ført til at det har blitt lite lydighetstrening så langt i år, men vi har trent Tuva på krypøvelsen hjemme i stuen. Sakte, men sikkert begynner hun å skjønne hva denne øvelsen egentlig går ut på, men vi må fortsette treningen ennå en stund før vi kan teste det ut i konkurranser.
Jeg hadde meldt meg på instruktørkurs før jul, men dessverre ble det avlyst. Forhåpentligvis blir det ny mulighet til høsten. I mellomtiden har jeg deltatt som hjelpeinstruktør på valpekurs i den lokale hundeklubben i høst, og skal også delta på et kurs denne våren. Det er et krav om at man skal ha 20 timer som hjelpeinstruktør før man går på instruktørkurs, og før man kan bli godkjent instruktør må jeg også få godkjent Tuva i klasse C i en brukshundkonkurranse – så vi har noen utfordringer dette året!
For et par dager siden fikk vi et brev i posten. Det var fra den svenske barbetklubben som sendte diplom og rosett til Tuva, som i 2016 ble nr 3 som årets utstillingshund! Det var jo hyggelig!
Fremover vil vi begynne å trene Tuva i lydighet igjen – ute! Emma trenger også mer trening i lydighet, hun begynner nå å bli så gammel at vi kan øke kravene noe.
Ellers har vi hatt Fia, (Idas eldste datter) på besøk her i hele januar. Hun er så enkel å ha med å gjøre at vi omtrent ikke merker at hun er her!
Nå går vi bare rundt og venter på at det skal komme litt mere snø slik at vi kan få noen fine skiturer her i nærområdet før vinteren er over. Jeg skal opereres i håndleddet 30 januar og må beregne 6-8 uker med armen i gips. Det forkludrer vårens planer litt, men jeg håper at vi skal kunne gjennomføre en sporkonkurranse med Tuva, få Emma på en utstilling, og delta på et sporkurs før tiden er inne for parring av Tuva.

Fine turer i skogen selv om skiføret er fraværende……

Svein Erik, Ida og Tuva har fått seg et par flotte turer på ski i år…

Hyggelig med besøk av Fia…..

Hyggelig med diplom og rosett…..

I forrige innlegg nevnte jeg at vi har funnet en egnet hannhund til Tuva – det skal jeg komme tilbake til litt senere.
Først vil jeg fortelle litt om hvordan vi tenker videre vedrørende oppdrettet vårt. Vi har hatt to kull på vår lagottotispe Ida. Valpene fra det første kullet ble generelt litt mer reserverte enn det som jeg syntes var ønskelig, og jeg tror nok at valg av hannhund har hatt sin betydning. Ved det andre kullet brukte vi en hannhund som var sosial og omgjengelig, og det ser ut til at det har gitt en merkbar effekt på valpene. Ida er jo generelt både sosial og trygg på andre mennesker og hunder, men hu er nok bærer av noen gener som fører til at noen hannhunder ikke har fått ned begge testiklene sine.
Vi tok vare på Ida sin tispevalp fra første kull, Fia. Hun er veldig sosial mot alle hun kjenner, men kan være litt reservert mot fremmede. Dette har gitt seg utslag i at det har vært vanskelig å stille henne ut da hun ikke liker at dommeren tar på henne….
I tillegg er hun 46 cm høy, noe som jeg føler er i største laget, og hun har også en stor sannsynlighet for å være bærer av de samme genene vedr. testikler som sin mor. Hun har A-hofter, tett fin pels og har fått exc på utstilling, men jeg føler at det ikke er fornuftig å bruke henne i avl
Dermed måtte vi vurdere å gå til anskaffelse av en ny lagotto hvis vi skulle fortsette med denne rasen.
Underveis på vår reise i Europa fikk vi truffet mange barbeter, og flere barbet-oppdrettere. Både Svein Erik og jeg ble mer og mer fascinert av barbetene, og alle oppdretterene vi traff var både imøtekommende og hyggelige – og alle var veldig innstilt på å samarbeide til rasens beste.
Så etter en tenkepause har vi bestemt oss for å ikke fortsette med lagottoer, men satse på barbet fremover. Det vil si at vi skal ha kull på Tuva til våren, og i løpet av et års tid vil vi også anskaffe en barbettispe fra et annet oppdrett for å få en større plattform å drive oppdrett på.

Så tilbake til valg av hannhund til Tuva.
Vi traff flere hyggelige hannhunder på vår reise, og etterhvert øremerket jeg tre stk som var veldig trivelige, sosiale og i mine øyne hadde en god kropp og pels.
Underveis var vi på besøk hos en oppdretter som hadde en veldig sosial tispe som var hvit med sorte felt. Svein Erik ble veldig begeistret for henne, og synes også det var litt spennende med barbeter som hadde litt andre fargekombinasjoner.
Vi valgte å besøke hannhunden som var far til denne tispen, og har nå gjort en avtale om å bruke ham i kombinasjon med Tuva. Innavlsgraden er 3,91%, (kravet/ønsket er å ligge under 6%), men vi likte gemyttet til hunden – og de fysiske atributtene!
Han heter Tamino vom Stauffner Schlossberg, men kalles Ollie til daglig. Han er 58 cm høy, og er internasjonal utstillingsschampion. Flere detaljer kan leses på vår hjemmeside.
Tuva hadde som nevnt løpetid mens vi var på reise, så vi antar at parring kan skje i løpet av mai/juni neste vår (2017).

Nå er det snart jul igjen. I fjor på denne tiden hadde vi huset fullt av valper – det ble en travel julehelg. I år er det mye roligere, med kun tre hunder! Så blir det spennende å se hva status blir på hundehold neste jul.

Vi ønsker alle samme en riktig god jul og et godt nytt år i 2017.Tamino vom Stauffner Schlossberg – også kalt Ollie
En skikkelig kosestund med Ollie

Tiden går fort. Sommeren er over, høsten er over og snart er det jul!
Hva har så skjedd i sommer og høst….

Emma har vokst og utviklet seg til å bli ung liten “dame”. Hun er full av energi og liv, og sjarmerer de aller fleste. Hun er flink til å komme på innkalling, noe bedre på å ikke hoppe opp og kan gå ganske pent i bånd når det trengs…Hun har begynt å gå spor, og det ser ut til at hun elsker det. Vi har kjøpt en liten sele til henne, og bruker samme sporline til henne som til de andre hundene. Hun går nå 3-400 meters spor med innlagte vinkler, 3-4 pinner og i det siste har vi også hatt en liggetid på sporet opp mot en 1/2 time. Hun er metodisk og gir seg aldri, og veldig fornøyd hver gang hun finner en pinne – og når sporet er over vil hun helst fortsette…..Det er morsomt å se på henne, og noen ganger ser vi ikke Emma – bare blåbærriset som beveger seg!

Tuva har deltatt på et noen utstillinger. Rett etter at hun fyllte to år i juni deltok vi på to lokale utstillinger i Våler. Lørdag fikk hun nytt Cert, og ble nr 2 i gruppefinalen. Dermed var hun fullcertet, og kunne søke om å bli norsk utstillingsschampion. Siden hun ble fullcertet på lørdag ble det CK på søndag, og hun ble nr 1 i gruppefinalen for første gang. I neste runde(for å kåre Best i Show) røk hun ut i første runde!

Så deltok vi på en NKK utstilling på Lillehammer, denne gangen i championklassen. Her fikk hun utlevert sitt første Cacib (en anbefaling om at hun er kandidat til å bli internasjonal utstillingsschampion). Så nå er det bare å stille henne i noen flere internasjonale utstillinger i ulike land…..

Litt senere på høsten dro Tuva og jeg til Åbyfjorden og besøkte Tuvas oppdretter, Jill, og hennes mann Lasse. Etter en hyggelig lørdagskveld med god mat og drikke dro Jill, Tuvas søster Danielle, Tuva og jeg til Backamo for å delta på utstilling. Det gikk veldig bra. Danielle fikk exellent, og Tuva fikk Cert og BIR. Nå er hun også Svensk Utstillingsschampion.

Ellers trener vi jevnt og trutt med lydighetsøvelsene, men sliter litt med å få Tuva til å krype – det er en øvelse hun synes er ytterst ubehagelig! Hun er blitt bedre og mer sikker i å markere pinner i sporet, men i felt sliter vi i perioder med motivasjonen. Det er gøy å hente de to første gjenstandene, men så er hun stort sett ferdig med oppgaven! Jeg tror hun var en del plaget i varmen – for etter at vi klippet ned pelsen, og det ble kjøligere ute har arbeidslysten økt betraktelig

I vann er hun helt rabiat…det morsomste hun vet er å apportere, så hun har tilbrakt mange timer i Glomma i sommer.

Ida har hatt valpesamling i august. Det var veldig hyggelig. 6 av valpene – med familie kom hit på samling fra fredag til søndag. Fredag var mest en “bli kjent” kveld. Lørdag ble stort sett tilbrakt i skogen, der alle fikk en innføring i sporlegging. Alle hundene imponerte med sin innsats.
Om ettermiddagen hadde vi kappløp, der vi kåret hunden som brukte kortest tid på å løpe fra et gitt sted og tilbake til sin eier, mye moro, og veldig uhøytidelig. Emma fikk også delta, og fikk til og med kortere avstand, men synes det var mye morsommere å være sammen med min søster enn å løpe til meg – sviker!!

I oktober dro vi og hundene på bobilferie nedover i Europa. Et av målene var å hilse på barbet-oppdrettere og finne en passende hannhund til parring med Tuva neste vår.
Vi besøkte 4 oppdrettere, og møtte 5 aktuelle kandidater i Nederland og Sveits. Det var veldig lærerikt å snakke med andre oppdrettere som har holdt på med barbet i årevis. I tillegg var det interessant å se forskjellene på de ulike barbetene. Veldig mange barbeter i Nederland var korte, kraftige og med mye mindre krøller i pelsen enn det Tuva har. I Sveits var de mer lik Tuva, litt smekrere og mer storkrøllet pels. I Nederland hadde de fleste hundene vi traff også lengre pels, mens i Sveits var det mer normalt å ha kortklipte hunder. En ting jeg synes er synd er at det i Sveits er veldig vanlig å kastrere alle hannhunder som ikke skal brukes i avl – dette gjelder alle raser, ikke bare Barbet. Jeg spurte hvorfor, men fikk ikke noe godt svar – bare at det var helt vanlig!

Nå er vi i ferd med å beslutte hvilken hannhund som skal parres med Tuva, men det kommer jeg tilbake til i neste innlegg. Tuva fikk løpetid mens vi var på reisen, så vi regner med at det kan bli parring i mai, begynnelsen av juni neste år. Det blir spennende.

Tiden etter at Tuva og jeg deltok på vår første sporkonkurranse har vi ikke fått trent så mye som vi bør/ønsker….Det har vært mange andre aktiviteter på programmet. Det er vår – med alle oppgaver som følger med hage og drivhus…..I tillegg har vi vært en tur på vestlandet og hentet en liten valp, Emma som er en Bichon Havanese! Jeg har i mange år hatt lyst på en liten hund som kan være en ren kosehund, fungere som besøkshund, og drive lydighet med……så får vi se om Emma kan oppfylle disse ønskene! Foreløpig er hun som valper flest, spirnger rundt og erter de andre hundene, sover, leker og spiser. Det virker som om hun er veldig ivrig på å lære ting, for det tok ikke mange forsøkene for hun kunne sitte pent, og dekken er på vei inn den også!

15. mai var Tuva og jeg i Arvika for å gjennomføre en BPH, dvs en beteende og personlighetsbeskrivelse av hund. Testen er en ren beskrivelse av hvordan hunden reagerer i ulike situasjoner. Testen avslørte ikke de store tingene vi ikke visste fra før. Tuva er ikke spesielt opptatt av andre mennesker, hun er ikke spesielt opptatt av mat, hun er trygg på seg selv og ikke aggresiv eller bjeffete. Hun reagerer ganske normalt i situasjoner der hun blir skremt, og har en god evne til å avreagere raskt. Det eneste vi må jobbe mere med er hennes evne til å håndtere skudd. Hun er ikke skuddredd, men ganske avventene og oppmerksom når skudd avfyres.

17. mai feiret vi i på Greverud rett utenfor Oslo. Ida og Tuva ble med og gikk i toget. I begynnelsen var de litt overveldet over alt bråket, tuter, og musikkorpsene, men etter relativt kort tid skjønte de at det ikke var noe å bry seg om – og da var det bare stas! Siden vi bor på landet, stille og fredelig er det litt viktig for meg at de får slike sosiale treningsøkter der de lærer seg å takle nye situasjoner.

Innimellom “slagene” har vi så vidt begynt innlæring av nye momenter innefor lydighet for Tuva. Det er to nye momenter vi må fokusere mest på, og det er å lære å krype, og gå foran i bånd i en rett linje i minst 30 meter uten å trekke i båndet…..Det siste er kanskje det vanskeligste, men vi er i det minste i gang.
Ellers prøver vi å få gått noen spor og lagt noen felt i løpet av uken…

Ida er veldig glad i å gå spor, og etter at vi har “jukset” litt med godbiter under pinnene i skogen har hun nå begynt å følge sporene med stor presisjon – “tenk hvis hun går glipp av noen godbiter, kriiise!”

Tuva koser seg i skogen….

Vår lille “gullklump” Emma!